Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘oversettere’

knuts skujenieksMitt første møte med Knuts Skujenieks var i 1989. Eller det var ikke et møte med ham. Det var med et av hans dikt. Og der, i kjelleren på Marienlyst, fant også mitt første møte med latvisk språk sted. Jeg sang i Sølvguttene og hadde nettopp blitt tatt opp i hovedkoret, var ikke aspirant mer. Det var forberedelse til guttekorfestival i Rīga, som den gang fortsatt var en del av Sovjetunionen. Det var Knuts Skujenieks som hadde skrevet teksten til en av sangene som alle korene på festivalen skulle synge. Det var spennende med Baltikum, og jeg visste kanskje litt mer enn de andre, siden jeg hadde vært i Estland som seksåring. Disse forberedelsene er samtidig knyttet til et nederlag. Jeg fikk visum til Sovjet, men jeg fikk ikke være med på turen. Det var begrenset med plasser, og jeg sang ikke «Naar fjordene blaaner» rent nok. Men etter det har jeg vært i Latvia mer enn noen av de andre i koret. Jeg har også møtt forfatteren i egen person flere ganger, siden han har nær tilknytning til det nordiske. Nå skal jeg møte ham igjen. Det er en varm maidag i 2014. Jeg kommer med buss fra Rīga til Salaspils, en liten by 20 km opp langs Daugava. Et smil, et hvitt skjegg og en lys sommerhatt ønsker meg hjertelig velkommen på bussholdeplassen. Vi spaserer langs en liten gate med eneboliger, for det meste i hvit murstein fra sovjettida. Det er grønt og frodig her. Vi går gjennom en port. Inn til hans hage. Kona hans, Inta, kommer ut og griper tak i meg. Fører meg bort til en benk og sier «Sett deg!». Når jeg har gjort det, sier hun «Lytt!». Og jeg lytter. Hører det man ikke hører i storbyen. Nemlig nattergalens sang blant annet ivrig fuglekvitter. Når vi går inn begynner en annen kvitring. Poetens ivrige kvitring. Alvorlige beretninger, ville anekdoter, spøk. De seks timene fylles som en tegning med fettstifter helt uten hvite flekker av pauser eller nøling.

.

(mer…)

Reklamer

Read Full Post »

zenta-1-web-1

Foto: Aleksejs Koškins

Montaigne skal ha hatt 1000 bøker. Store deler var arvet av en godvenn og gestaltet en imponerende mengde på 1500-tallet, da  å ingen måte er forbeholdt rike aristokrater. En stor del av bøkene kom gradvis i løpet av studiene, noen har kommet som uavbestilte og uleste bokklubbøker, mens andre igjen stammer fra femtikronersposer på loppemarked. En bok er likevel bare støvsamler til man åpner den og trer inn i dens rike. Noen er og forblir fremmede gjester i min egen hylle. Andre har vært nære venner, ja nærmest familie. Enkelte vil jeg først seinere bli moden nok til å gjøre meg til venns med. Hyllemeter etter hyllemeter med potensielle samtaler venter meg, og samtaler å tørke støv av og å gjenoppta.
(mer…)

Read Full Post »