På ungdomsskolen hadde vi tysk i siste time på fredag. Men tysklæreren vår – Wenche Granath Nilsen – klarte det umulige. Å få en håndfull norsk skoleungdom i verste pubertetsalder til å glede seg til timen. Til siste time fredag. Til tysk. Vi hadde leker og konkurranser, hun bød på seg selv som menneske og hun møtte oss som mennesker. Og vi lærte faktisk tysk, som jo også var målet. De fleste har opplevd engasjerende lærere i utdanningsforløpet, og de er gull verdt for læring og begeistring for faget. Jeg har hatt flere slike på alle utdanningsnivåene jeg har vært gjennom, og Wenche var en av dem.
Det var en facebookdiskusjon som fikk meg engasjert. En tidligere kollega fra Universitetet i Bergen hadde delt en kronikk i Aftenposten av medisinprofessor Eivind Schei. Hans hovedpoeng var at høyskoleinstitusjoner ikke i stor nok grad verdsetter god undervisning i ansettelsesprosesser og opprykk. Resultatet er at man får folk som riktig nok kan ha svært imponerende publiseringslister, men svært lite imponerende pedagogiske ferdigheter som står framme i auditoriet. Kronikken var utmerket skrevet og jeg nikket meg enig til professoren. Men det gikk ikke lang tid fra det kom en kommentar til den delte artikkelen fra en akademiker: (mer…)