Feeds:
Innlegg
Kommentarer

(Denne teksten bygger på opplevelser fra en sykkeltur i Zemgale i Latvia sommeren 2007.)

Sykkelturen begynner med et måltid på Tobago. Den karibiske øyas navnebror er en restaurant i Jelgava, ca 40 kilometer sør for Riga. Navnet er ikke bare et tilfeldig påfunn fra restauranteierens side for å skape et eksotisk sus over spisestedet. Jelgava var i sin tid hovedstaden i Hertugdømmet Kurland og Zemgale, et hertugdømme som også hadde egne kolonier: Gambia i Afrika og Tobago ved de søramerikanske kyster.

The palace from the other river bank (Jelgava, Latvia) BY Guillame Speurt CC Flickr

En gang bodde Ludvig 18. her, men i dag huser Jelgava slott det latviske landbruksuniversitetet (Foto: Guillame Speurt, CC Flickr)

Ikke langt unna restauranten ligger Jelgava slott – et vitne om hertugdømmets storhetstid. Det lyserøde barokkslottet ved breddene av Lielupe markerte et dynastiskifte blant Kurlands makthavere på 1600-tallet. En ny slekt tok over, middelalderborgen ble sprengt og tjukk mur måtte vike plassen for smekre former. At jeg får assosiasjoner til Vinter-palasset i Sankt Petersburg er ikke rart. Den italienske arkitekten Bartolomeo Rastrelli tegnet dem begge. Ikke bare speiler slottet seg majestetisk i elva med de lange vindusradene sine, men det har faktisk bodd en konge her.  Den franske revolusjonen og napoleonskrigene gjorde at et liv i eksil ville være å foretrekke for franske kong Ludvig 18., og han bodde her i en periode i 1798 og kom tilbake noen år seinere igjen.

På toppen av slottet vaier det latviske flagget, slik som på alle latviske offentlige utdanningsinstitusjoner – et forsøk fra politikernes side på å fostre patriotisme hos den oppvoksende slekt. Hertugens slott huser nå Latvias landbruksuniversitet. Der det en gang var gjeve gemakker er det nå auditorier for vordende agronomer. Og fra landbruksuniversitetet i Jelgava slott går det videre ut av byen og inn i Latvias kornkammer Zemgale.

Seile på bølgende åkerhav

Zemgale er pannekakeflatt. Landskapet er et bølgende åkerhav der fyrene man kan navigere etter er et vanntårn på et nedlagt kollektivbruk, ei kjempeeik eller et kirketårn i det fjerne på grønne øyer i alt det gule. På sykkelryggen ser man mer, hører mer og lukter mer. De jevne bevegelsene gir ro. Jeg begynner å synge. Kanskje kuperte melodier kompenserer for det monotone landskapet. Min reisekamerat denne gang er gudsønnen min, Rūsiņš. Det virker som han ikke er sur lenger for at kjæresten hans ikke kunne bli med. Sol og sykkelseiling hjelper på humøret. Tenåringen klager ikke en gang over at jeg synger.

Det dufter eple. Baken er sår. Søvnen blir tung. Syklene våre står i stallen i natt, godt voktet av gårdshunden.

Etter et kort stopp ved et av de mange minnesmerkene i Baltikum det sjelden bæres blomster til, en mosegrodd stein til minne om en sovjetisk ingeniørbrigades heroiske innsats under andre verdenskrig, kommer vi til Zaļāmuiža, eller Grünhof som slottet og landsbyen het på tysk. Slottet står servert som en flott bryllupskake med slanke kolonner. Konditoren var den danske arkitekten Severin Jensen. På midten av 1700-tallet var dette yndlingsjaktslottet til Ernst Johann Biron og sønnen Peter. Nå er det yrkesskole her. Trærne i slottsparken kaster lange skygger. Vi sykler videre for å komme fram før det mørkner.

IMG_2452

Oversetter og tidligere forlegger Ilze Kačevska (Foto: Snorre Karkkonen Svensson)

Etter flere kilometer flatt langs åkerkanten bærer det nedover i en skog. Store, løvtunge trær omfavner veien. Så kommer vi til Tērvete, og vi triller syklene ned en bakke hvor stolte solsikker og andre florale skjønnheter i alle farger og fasonger danner en blomsterallé. Her skal vi overnatte på den vesle gården Straujupītes. Gården tilhører Ilze Kačevska, oversetter og tidligere forlegger, en av dem som har gjort mest for norsk litteratur i Latvia. Ilze har tatt det heller uvanlige skrittet fra å være forlagsdirektør til bli økologisk bonde. Selv er hun i Frankrike på sommerferie nå, men vi får overnatte likevel. Det er ikke bare vi som nyter av hennes generøsitet; hun har latt den forrige eieren av huset, Anita, bo der til hun har funnet et nytt sted å bo, og det er hun som ønsker oss velkommen. Helst av alt skulle hun blitt på gården. Men barna jobber og har ikke tid til å komme dit og hjelpe. Ikke lønner det seg heller. Nå jobber hun i kommunen, men har tidligere jobbet tjue år på sanatoriet her.

Ute på det ene hjørnet av trehuset henger det emaljerte metallbaljer på veggen å vaske seg i. En skakk trekrakk står lent opp mot husveggen. Vi spiser noen epler fra hagen til kveldsmat. Rommet jeg bor på har gamle tremøbler. Som å overnatte på museum. Det dufter eple. Baken er sår. Søvnen blir tung. Syklene våre står i stallen i natt, godt voktet av gårdshunden.

Korsriddere og et sykkelryttere

I middelalderen da tyske korsriddere kom for å kristne de siste hedenske utkanter i Europa, holdt zemgalerne til her i Tērvete. De holdt stand mot de tyske korsridderne lenge før de dro sørover til det som i dag er Žagarė i Litauen. Det er dit vi skal neste dag.

Vi stiger opp i utkikkstårnet og ser ut over bakker og skog. Under oss gjøres det klart til markedsdag. Boder selger flettede kurver, stampebad, honning og røkte pølser. Spekkpiroger, strikka klær, skyggeluer og brus. En hestevogn. Kusken har dongeri, t-skjorte og en bredbremmet hatt. Vogna har bilhjul som nok skal få mange barn å trille i løpet av dagen.  På en scene øver noen som skal opptre seinere når Riga-folket har stått opp og bilet seg hit. Rett nedenfor tårnet synger en folkloregruppe i zemgalske drakter rekonstruert etter arkeologiske funn. Vi ser kirketårnet med hanen. Vi ser skog. Furu, bjørk, eik, lind, osp. I skogen her er det en skulpturpark med skulpturer fra latviske barnebøker. Et annet sted inne i skogen ligger et stort sanatorium fra begynnelsen av 1930-tallet. Vi ser borghaugen hvor borgen til den zemgalske høvdingen Viestarts sto. Opp til den gamle borghaugen er det en gressbakke. Jeg begynner å tenke på en gressbakke ved Vigelandsmuseet i Oslo.

IMG_1865

Sykling involverer balanse, mestring og progresjon. Noe å ta med ellers i livet. (Foto: Snorre Karkkonen Svensson)

Det var der jeg opplevde det store øyeblikket når de trygge pappa-hendene slapp bagasjebrettet og den spinkle kroppen min fyltes av balansens mirakel. Jeg var ør av mestringens lykke. Jeg har behersket det lenge nå. Har ikke falt på sykkel siden jeg var åtte år og ble kjørt hjem i en barnevogn med blødende kne av nabokona. Jeg burde sykle mer. Og tenke på sykling når jeg vingler i livet av mangel på støttehjul. Finne sykkelbalansen i livet.

Vi bestiger sykkelryggene og drar videre. Vi fortsetter i sørlig retning og kommer til Augstkalne ikke langt fra grensa til Litauen. Skolen der er et flott mursteinsbygg; opprinnelig et slott fra annen halvdel av 1800-tallet i nygotisk stil. Den tyske baronen ble fratatt slottet da Latvia ble selvstendig og fikk funksjon som kommunehus. I sovjettida ble det skole etter å ha fungert som rekreasjonssted for henholdsvis nazityske og sovjetrussiske soldater.

-Hei turister, sier den ene av to solbrune pjokker på en seks-sju år som kommer lankende. Vi tar en pust på møllebrua ikke langt fra slottet. Jeg blir litt usikker på hvilken valør ordet turist har i deres munn, er det en som er ute på tur eller er det en reisende? – Hei, svarer jeg. De spør hvor jeg kommer fra, og virker ikke særlig overrasket over at jeg er norsk. De forteller ivrig om sommerleiren de er på, – Klokka seks skal vi ha konkurranser, dere må komme da! Men vi skal videre. Til Žagarė og Litauen. Og så raskt som mulig, for vi er sultne. Sult er et dårlig reisefølge. En garant for grettenhet og bagatellintoleranse. Den eneste butikken i Augstkalne har norske åpningstider og stenger klokka to på lørdager. Rūsiņš seiler langt foran på grusveien, armene er frie fra styret, styret står stødig uten hender, det er sol, det går fort, vinden rusker i håret. Frihet. Dette blir et av de beste minnene han kommer til å ha fra turen.

Et diskret, men dystert minne

Žagarė skuffer gastronomisk. Den ene kafeen er stengt, mens den andre har lukket selskap. Bryllup. Parken i byens sentrum er omkranset av tre konkurrerende dagligvarebutikker. Vi velger en og kjøper et søtt flettebakverk. Jeg spiser bare halve. Blir jeg rik, sender jeg Litauens bakere på bakekurs. Eller kanskje det er meg. Jeg skulle kanskje på smakekurs. Jogurten er det i alle fall ikke noe å si på, heller ikke den sjokoladeglaserte kvarkosten. Vi sykler en runde i et eneboligstrøk. På en av glassverandaene sitter en tøybjørn i naturlig bjørnestørrelse og følger årvåkent med på hva som skjer på gata. I en hage snakker de latvisk. Det har alltid bodd latviere også på denne sida av grensa.

Ett av husene i Žagarė er utenom det vanlige. En mann hadde fått det for seg at han ville bekle huset sitt med gamle gryter og panner. Noe han gjennomførte til tross for protester fra kona. Et festlig syn. Et øyeblikk ønsker jeg at det begynner å høljregne, en av disse plutselige regnskurene på hete sommerdager. Dråper som treffer hundrevis av gamle kjeler, gryter, kasseroller, panner, kar, skjeer, boller av metall.  Lydfryd.

Žagarė.Turgaus_aikštė

Žagarė i mellomkrigstida. Som i så mange småbyer i Baltikum utgjorde jødene en betydelig del av befolkningen.

Så ryker kjedet på sykkelen. Jeg overlater mekkinga til gudsønnen min som har langt større teknisk innsikt. Jeg får en mulighet til å være et sted, ikke bare sykle forbi. På den andre siden av veien ligger den jødiske gravlunden. Det ser ut til å bli en større operasjon med kjedet, så jeg klatrer over muren, noen port ser jeg ikke. Gresset rekker meg til midjen. Noen gravsteiner står, noen heller, andre har veltet. De hebraiske tegnene vitner om dem som ikke har pårørende mer. Ingen blomster, bare solvissent gress. De siste gravene er fra 1930-tallet, og praktisk talt alle deres etterlatte ble drept av SS under annen verdenskrig. Før krigen bodde det et par tusen jøder i lille Žagarė. Etter krigen – ingen. Den forlatte gravlunden forteller på sin diskrete måte om et folkemord.

Sykkelen er fiksa. De få hundre meterne til grenseovergangen går med et noe kortere kjede. Kloss opp til grensa ligger enda en kirkegård. Det er den ikke-katolske kirkegården hvor alle latvierne ligger. Nærmere fedrelandet kunne de ikke ligge. Grensa går langs gjerdet på nordsida av gravlunden.

Adgang på egen risiko

På latvisk side, et stykke etter grensekontrollen ser vi et fareskilt på høyre side. Adgang på egen risiko, heter det. Veien virker heller forlokkende enn avskrekkende. Bak det er det nemlig en sval skogsvei der solstrålene danser i løvverket. Det virker altfor fristende etter kilometer på kilometer med grus og støvskyer virvlet opp av trailere. Og på kartet ser det ut som en snarvei å ta denne veien. Valget er lett. Ikke for hardt og ikke for mykt dekke. Vi triller nedover til ei bru. Etter brua er det Litauen på høyre side av veien. Den hvite grensepælen med rød topp med litauisk våpenskjold, flagg og et nummer på andre siden av veigrøfta varskuer om bøter hvis vi skulle driste oss over. På grenseovergangen så grensevaktene på skjermer som viste bilder fra overvåkningskameraer. Enn så lenge advarer de. Det er ikke mange månedene før de bare kommer til å være en opplysning, eller kanskje en invitasjon, når Latvia og Litauen blir med i Schengen-området i 2008.

Soviet-R-12-nuclear-ballistic_missile

SS-4 missil på Den røde plass i Moskva (ca 1960)

Vi følger grensa et stykke og nyter veien til den gjør en brå sving bort fra grensa. Med ett står en stor åpning i den tette løvskogen. Jorddekket blir avløst av enorme betongblokker som veidekke. På venstre side står enorm boligblokk, jeg teller tjuefem vinduer per rad i fem etasjer. Tom. Et skall som huser bare luft, med et mulig unntak av et og annet fuglerede. Der det har vært åpen plass er det høyt gress, busker og små trær. Videre er det ruiner av brakker, stabskontorer. Noen steder er det bare innerveggene som står igjen. Langs betongplateveien noen torvkledde bygg med gress og busker på taket. Men der slutter også likheten med en norsk fjellhytte, for vi har syklet inn på en nedlagt sovjetisk militærbase. Disse bunkerne rommet for bare tjue år siden raketter, maskineri for tilintetgjøring av liv. Her sto SS-4-(R12-Dvina)-missiler klare – den samme typen amerikanerne oppdaget på Cuba i 1962. 22 meter lange – 19 meter på raketten og tre meter på stridshodet. Diameteren på 1,65 meter. Disse ble den utløsende faktoren for krisen. Men her fra Latvia var det selvfølgelig ikke USA som var målet, men nærmeste NATO-land. Danmark eller Norge, kanskje Oslo hvor jeg vokste opp på 1980-tallet. Rådhuset rasert, brann i Stortinget, en røyksky over den norske hovedstaden.

En av rakettbunkerne har nå fått motsatt funksjon. Den er fylt av hauger med korn, som en blomst i geværløpet.

Flere kilometer går over åkeren hvor bunkerkornet sikkert kommer fra. Et gyllent hav. Så gjennom skog. Så over åker. Så skog igjen. Tre storker i et reir på en telefonstolpe. Solnedgang.

Sovjetisk jaktslott

Framme i Upmaļi hvor vi skal overnatte, har vi ikke sett en eneste bil på to timer, bare skimtet en og annen traktor langt ute på åkrene.  Eieren av stedet er en russiskspråklig dame. Vi ymter beskjedent et ønske om mat, vi vet vi kommer seint. En time seinere vanker det villsvinstuing og potetstappe. Det var 20 år siden jeg spilte biljard sist, men min yngre reisekamerat ønsker ikke å la muligheten til en selvskreven seier over meg gå ham forbi.  Klarer man å senke ambisjonsnivået, kan man ha glede av hvilken som helst konkurranseidrett, prøver jeg å fortelle meg selv. For meg ble det en prestasjon at jeg ikke har skrapt opp filten eller skadet det antikke skapet ved biljardbordet med støtekøen. Og det var jo heller ikke mange kuler jeg tapte med.

Upmaļi er ikke et av de mange slottene fra hertugdømmetiden, men vekker likevel assosiasjoner til herskapsliv. Her holdt nemlig sovjetadelen til, pampene i det kommunistiske maktapparatet, eller konglene som man kalte dem. De som dingler i toppen, overklassen i det klasseløse samfunnet. Dette var jaktslottet til førstesekretæren i det latviske kommunistpartiet.

Neste morgen er varm allerede tidlig. Vi bader i dammen nedenfor hovedbygningen. Vi svømmer om kapp, og jeg får tatt revansj for gårsdagens biljardspill. Det er pent her. Skogen. Vannet. Sivet. Vannliljene. Roen.

Ikke mange sykkelkilometer unna ligger Vilce. Nå fyller heten lufta, og vi stopper for noe å drikke på første bensinstasjon. En ung mann kommer ut av en bil, snakker med en som ser ut til å være den lokale bygdetullingen, tilbyr ham skyss. Vi fortsetter i retning av skolen. En liten flokk med smågriser løper ut i veien. Kanskje hører de til skolen og skolens kjøkken. Også i Vilce befinner skolen seg i et slott. Et rosa slott.

En trollmann fra Palermo

Der barn strever med å få likningene til å gå opp i dag, bedrev sicilianeren Alessandro Cagliostro helt andre ting for drøye to hundre år siden.

Giuseppe_Balsamo

Alessandro Cagliostro 1743-1795 er blant de personene i historien som med størst sikkerhet kan plasseres under kategorien «Myteomspunnede personer»

Giuseppe Balzamo, som han egentlig het, ble født i Palermo i 1743, den gang et arnested for smugling og annen uhumskhet. Tidlig startet han sin karriere med tyverier og et bredt spekter av bedragerier som innbrakte store verdier som kom og gikk livet igjennom. Som trettenåring rømte han klosterskolen og ble medhjelper på et apotek der han fattet sin interesse for fysikk og kjemi. På sine reiser rundt i Europa ble han etter hvert en myteomspunnet mann. Da han på 1770-tallet bodde i London, gikk det gjetord om at han lagde helende væsker og pulver, at han var en trollmann av dimensjoner. Han ble frimurer, kalte seg greve og skiftet navn til Alessandro Cagliostro. Denne personligheten bar både på list og naivitet, både griskhet og generøsitet, både kynisme og mystisme. Han utarbeidet mystiske egyptiske ritualer med åndepåkallelse inspirert av svenske Svedenborg og brygget ungdomseliksir. I 1779 kommer han hit til hertugdømmet som da var styrt av den ikke altfor gløgge hertug Peter Birons som hadde esoterikk og okkultisme som hobby. Ideene til Svedenborg var svært populære blant adelen i Kurland på den tida, og mange trodde på alt som fikk fantasien til å blomstre. Cagliostro arrangerte spiritistiske seanser i Vilce og ble her i 4 måneder. Kanskje han til slutt begynte å kjede seg. Seinere reiser han rundt i Europa, til han blir stevnet for retten og ender sitt liv i fengsel. Hans fargerike person dukker opp i en rekke litterære verk hos Alexandre Dumas, Goethe, Umberto Eco, i Fantomet og i filmer.

Når man ser på flotte turistbrosjyrer der sola skinner og alle smiler, er det fort gjort å glemme at man også er med selv når man er på tur. Oss selv med alle våre ufullkommenheter. Palmekledte kyster er ikke nok for å skape paradis.

Vi sykler rundt i de frodige skogene ved Vilce og fortsetter nordover, de siste fire milene tilbake til Jelgava. Sola brenner, kroppen dunster. Selv om det er flatt, går det seigt framover. Det går løs på humøret. Mitt krav om hjelm er ikke velkomment hos tenåringen. Sure kommentarer. Stemningen er på et nullpunkt. Vi er slitne, sier ting vi ikke burde sagt. Når man ser på flotte turistbrosjyrer der sola skinner og alle smiler, er det fort gjort å glemme at man også er med selv når man er på tur. Oss selv med alle våre ufullkommenheter. Palmekledte kyster er ikke nok for å skape paradis.

Søtt uten sukker?

Vi er tilbake i Jelgava. Fabrikkbygg og sovjetisk, uttrykksløse standardblokker. Lite sto igjen etter andre verdenskrig da sovjetiske styrker kom inn i 1944. 90 % av bebyggelsen ble ødelagt under sovjetiske luftangrep. Ikke langt fra stasjonen ryker kjedet igjen. Nå er det ikke noe håp om å reparere og vi triller syklene til stasjonen.

Train 3 BY Ricardo Liberato CC Flickr

Gjennom Latvia ruller vogn på vogn mellom Russland og Østersjøen. (Foto: Ricardo Liberato CC Flickr)

Et godstog med russiske vogner slår mot skinnegangen, vogn etter vogn, endeløst. Jelgava stasjon har over førti spor. For passasjertrafikken hadde et par, tre vært nok, men dette er et viktig punkt for transittjernbanen mellom Russland og utskipningshavnene vest i Latvia. Et skilt vitner om at EU-millioner investeres her.

En utydelig, rusten mannsstemme kunngjør over høyttaleranlegget at neste stopp er Sukkerfabrikken – en av de siste store industribastionene i Jelgava, som ventes nedlagt snart. Fabrikken ble grunnlagt i 1926, men nå vil ikke EU at Latvia produserer sukker selv. Barokkslottene og sovjetfabrikkene vitner om en svunnen tid. Med EU-finansiering oppstår det likevel mye nytt og mye gammelt fortsetter med nye kvaliteter innen miljøvern, arbeidsmiljø og teknologi. Kanskje Zemgale får en oppblomstring som den i hertug Jacobs tid.

(Teksten har blitt til i en periode fra 2007-2012)

Reklamer
Mitt første møte med Baltikum var som seksåring i 1983

Mitt første møte med Baltikum var som seksåring i 1983

(Denne teksten om estisk kunst og historie sto først publisert i Estlands-nytt. Nr. 1-2, 2015, ISSN 0808-2855, s. 26-31.)

Reisen til Tallinn er kanskje den første turen utenlands jeg husker. Året var 1983, det var april og jeg reiste med mamma og pappa. Bro­ren min lå i magen til mamma, og jeg var seks år. Vi dro med ferja Georg Ots, oppkalt etter den estiske opera­san­geren. Noen få timer tok turen over Finskebukta, mellom to av de hovedstedene i Eu­ro­pa som ligger nærmest hverandre, men som likevel var fjernere fra hverandre enn kilometerne skulle tilsi. Siden 1965 hadde denne eneste direkteforbindelsen mellom Estland og omverdenen eksistert. Sovjetunionen var ­imidlertid ikke et land man reiste ut av, så det var for det meste finner med spesiell interesse som dro. Den magre linjen Georg Ots trakk mellom de to byene, som malt med den skjøreste sobelhårpensel, er en kontrast til de tjuetalls daglige ferjeavgangene, helikopter- og flyforbindelsene som i dag ligner et bredt penselstrøk man en vakker vårdag maler garasjeporten med.

Siden denne Tallinn-turen har det gått over 30 år. Fortsett lesing »

Bilde av den baltiske vei, menneskekjeden som knyttet de tre baltiske land 23. august 1988 og fotoappratet som det ble tatt med av Daiga Kalniņa.

Bilde av den baltiske vei, menneskekjeden som knyttet de tre baltiske land 23. august 1989 og fotoappratet som det ble tatt med av Daiga Kalniņa.

Norge har vært en viktig støtte for Baltikum siden de gjenvant sin selvstendighet i 1991, men var det virkelig slik at Norge aldri anerkjente Sovjets anneksjon av disse tre nabolandene?

Tusenvis av mennesker hånd i hånd dannet en menneskekjede mellom Tallinn og Vilnius. Tre nasjoner gjenvant sin selvstendighet. Og vi jublet. Den syngende revolusjon som fant sted i vårt nabolag for et kvart århundre siden gjorde inntrykk både på meg og mange andre i Norge. Da Baltikum ble uavhengig i 1991, var Norge og de andre nordiske land de første til å anerkjenne de gjenopprettede selvstendige statene. Det gikk ikke lenge før Dansk kulturinstitutt og Nordisk ministerråd var på plass i Baltikum med sine representasjoner og de nordiske land med egne ambassader, og Norden er den dag i dag store støttespillere for Baltikum. Men var ikke denne plutselige velvilligheten et anfall av dårlig samvittighet? Fortsett lesing »

Er kjedelig undervisning et nødvendig onde? Nei, mener jeg. Foto:

Er kjedelig undervisning et nødvendig onde? Nei, mener jeg. Foto: Flickr PromoMadrid

På ungdomsskolen hadde vi tysk i siste time på fredag. Men tysklæreren vår – Wenche Granath Nilsen – klarte det umulige. Å få en håndfull norsk skoleungdom i verste pubertetsalder til å glede seg til timen. Til siste time fredag. Til tysk. Vi hadde leker og konkurranser, hun bød på seg selv som menneske og hun møtte oss som mennesker. Og vi lærte faktisk tysk, som jo også var målet. De fleste har opplevd engasjerende lærere i utdanningsforløpet, og de er gull verdt for læring og begeistring for faget. Jeg har hatt flere slike på alle utdanningsnivåene jeg har vært gjennom, og Wenche var en av dem.

Det var en facebookdiskusjon som fikk meg engasjert. En tidligere kollega fra Universitetet i Bergen hadde delt en kronikk i Aftenposten av medisinprofessor Eivind Schei. Hans hovedpoeng var at høyskoleinstitusjoner ikke i stor nok grad verdsetter god undervisning i ansettelsesprosesser og opprykk. Resultatet er at man får folk som riktig nok kan ha svært imponerende publiseringslister, men svært lite imponerende pedagogiske ferdigheter som står framme i auditoriet. Kronikken var utmerket skrevet og jeg nikket meg enig til professoren. Men det gikk ikke lang tid fra det kom en kommentar til den delte artikkelen fra en akademiker: Fortsett lesing »

Teachers seminar in Vilnius April 2014

Hvordan få mer tid til det dialogiske, det lekne, det kreative i klasserommet? Et svar er det omvendte klasserommet hvor aktiviteter som tradisjonelt har vært i klasserommet flyttes ut, og i større grad bruk av digitale ressurser generelt.

Genseren på vranga. Medaljen bak fram. Juletreet opp ned. Det er ikke alltid at det omvendte er det vi higer etter. Men hvis jeg sier det å se noe fra et annet perspektiv som åpner for muligheter? Vri på persiennene slik at sola slipper inn?

Hva handler omvendt undervisning om? Kort fortalt er det at lærerens gjenommgang av temaer som vanligvis foregår i klasserommet blir hjemmelekse, mens en del aktiviteter som vanligvis gjøres hjemme, trekkes inn i klasserommet med læreren som veileder. Revolusjon, sier du. Jovisst! Men det revolusjonære til tross, dette er ikke noe å være redd for! Og jeg er overbevist om at bedre språklæring er resultatet, for tid frigjøres i klasserommet til det dialogiske med rollespill, gruppearbeid og veiledning, mens monologiske deler av undervisningen og enkelte typer individuelt arbeid flyttes ut av klasserommet.

Teknologitettheten har aldri vært større enn nå. Nesten alle har smarttelefoner eller nettbrett og alle har tilgang til internett. Og det bør også klasseromslæreren bruke i større monn, og ikke bare stoppe ved å vise en youtubevideo i timen eller be innlærerne om å se en film på målspråket i hjemmelekse.

Fortsett lesing »

hamsuna grāmata

Hamsuna autobiogrāfija

2009. gadā apgāds Mansards izdeva Knuta Hamsuna grāmatu «Pa aizaugušām tekām» Konstantīna Raudives tulkojumā. Es pirms jaunajam izdevumam biju tulkojumu sastatījis ar oriģinālu un arī uzrakstījis eseju par grāmatu. Grāmata vēl ir pārdošanā gan Nice Place Mansardā, gan internetā.

Šajā grāmatā varat staigāt pa Knuta Hamsuna takām. Lai gan daudzu latviešu grāmatplauktos atrodami Hamsuna darbi, un jūs jau droši vien neesat izņēmums – grāmata Pa aizaugušajām tekām ir tikai retajam, jo tā Konstantīna Raudives tulkojumā iznāca 1951. gadā[1] Čikāgā, tajā pašā pilsētā, kur Hamsuns gadus sešdesmit piecus agrāk bija strādājis par tramvaja konduktoru. Padomju Latvijā dzīvojošajiem tā bija praktiski kā nepieejama, un pēcpadomju laikos atrodama tikai bibliotēkās. Tomēr Pa aizaugušajām tekām ierindojama starp svarīgākajiem Hamsuna darbiem, un atzīmējot Knuta Hamsuna dzimšanas 150. gadadienu, lasītājam tā ir jauka dāvana. Grāmata ir īpatnēja ne vien tāpēc, ka rakstnieks to uzrakstījis mūža 90. gadā, bet savdabīgs ir arī tās konteksts, un te vēlos ieskicēt savu šī konteksta versiju.

  Fortsett lesing »

NYNORSK STATUS

Īvars Osens – jaunnorvēģu valodas tēvs

Šis raksts tapa 2003. gadā, balstoties uz referātu konferencē, kuru rīkoja Daugavpils universitāte. Agrāk teksts ir publicēts rakstru krājumā «Valoda 2003 – Valoda dažādu kultūru kontekstā». Daugavpils, DU Saule 2003, 56.–62.lpp

Latviešu un norvēģu valodai ir kopīgs tas, ka abām valodām ir pa divām rakstu valodām – latviešu literārā valoda un latgaliešu rakstu jeb literārā valoda un būkmōls un jaunnorvēģu valoda . Šī raksta mērķis ir salīdzināt abu valodu mazāk lietoto rakstu valodu attīstību un stāvokli.

Fortsett lesing »